I mai arrangerte styremedlem i Tid for barn og sykepleier med spesialutdanning i psykiatri Dagrun Osnes temakveld om tilknytning: 

”Hvis du synes den verden som du nå skal utforske, er skremmende og nifs, vet du at du alltid vil finne trygghet i mitt fang, helt til du på nytt er klar til å gå ut og oppdage flere nye ting” (Keathing, 2008, s 56).

Denne artikkelen gir en grundig innføring i de 4 første leveårene til et barn med fokus på tilknytning og en god psykisk helse.

 

Det sies om tilknytning:

Menneskets liv kan sies å begynne med tilknytning, det livslange båndet av kjærlighet, eller fravær av kjærlighet, som barnet danner til en voksen i nærheten (Wennerberg, 2011). Tilknytningen påvirker selvets og personlighetens utvikling, og følger oss slik Bowlby (1968) uttrykte det – ”fra vuggen til graven”.


Tilknytning dreier seg om hvordan barn tidlig i utviklingen danner relasjoner og knytter seg til andre. Våre tidlige relasjonelle erfaringer former i høy grad hvordan vi oppfatter oss selv og møter andre videre gjennom livet.

 

Det har betydning for om vi føler oss trygge eller opplever en fundamental utrygghet/basal trygghet, og om vi våger å nærme oss andre mennesker (Wennerberg, 2011).


Mangel på tilknytning til andre mennesker kan være et symptom på bl.a Antisosial personlighetsforstyrrelse.

Hva slags tilknytning et barn tilegner seg vil prege dets forhold til andre mennesker resten av livet, særlig de nære som for eksempel i parforhold. Altså individer som har dårlig tilknytningsevne har en tendens til å få dårlige kjærlighetsforhold. Tilknytning kan med dette synes å ha en grunnleggende betydning for barnets videre utvikling, og er med dette svært aktuelt i barns utvikling.


Tilknytningspsykologi bygger på en antagelse om at erfaringene fra de første leveår danner et viktig grunnlag for hvordan voksne forholder seg til andre mennesker, men hevder ikke at relasjonene er fastlåste for alltid.

Hva er tilknytning?

Definisjon: Attachment (Tilknytning)
Tilknytning kan defineres som de nære, emosjonelle bånd som dannes mellom et barn og dets
omsorgsgiver, vanligvis mor.


Dette refererer til det sterke følelsesmessige båndet.

Kvaliteten på barnets tidlige tilknytning er av betydning for barnets videre utvikling, og det er flere faktorer som påvirker etablering av tilknytning.

Omsorgsgivers grad av sensitivitet ble tidlig hevdet å være den viktigste for utvikling av trygg tilknytning.

Sensitivitet defineres som omsorgsgivers oppmerksomhet på barnets signaler, en riktig oppfattelse av dem og å respondere korrekt og raskt.

Hvordan?

Spedbarn har ikke kapasitet til å regulere egne følelser og spenninger. De trenger derfor hjelp fra omsorgsgiveren sin for å utvikle denne kapasiteten. Hvordan et spedbarn til slutt lærer å regulere egne følelser, henger nøye sammen med hvordan omsorgsgiveren regulerer sine egne følelser.

Faktisk viser forskningsresultater at det er stor sammenheng mellom omsorgsgiverens tilknytningsstatus og spedbarnets tilknytningsstatus med denne særlige omsorgsgiveren.

Etter hvert som barn blir bedre til å gi uttrykk for behovene og følelsene sine, lærer de en viss grad av selvregulering.

Tilknytningens funksjoner for barnet:
- Tilknytning til omsorgsgiver sørger for at barnet har en å søke beskyttelse hos, når noe virker skremmende.


Barnet ønsker å utforske verden, men vil samtidig alltid passe på å være i nærheten av sin tilknyttede omsorgsgiver. Dette sikrer at barnet kan utforske verden trygt, tilkalle omsorgsgivers oppmerksomhet og trygghet når noe er skummelt, og bli gjort oppmerksom av sin omsorgsgiver hvis noe er farlig.

Barnet er avhengig av å ha en omsorgsperson å føle seg trygg på, for å kunne utforske verden på en sunn måte.

En omsorgsgiver som er følelsesmessig kald, vil feks gjøre at barnet ikke føler tilstrekkelig beskyttelse, og verden blir utrygg.

- Forskning har vist at det er stor sammenheng mellom hvordan barnet takler følelsene sine, og hvordan omsorgsgiver takler sine.

Tilknytning har mye å si for barnets oppmerksomhet til en voksen, og påvirker barnets læring fra den personen.

Barnet oppfatter hvordan tilknytningspersonen takler forskjellige situasjoner, og vil forsøke å takle situasjonene på samme måte selv.

Dersom tilknytningspersonen har problemer med å takle sine følelser, så risikerer barnet å få lignende problemer.

Bowlby (1969) hevdet at tilknytning vanligvis er etablert ved tre års alder.

John Bowlby

John Bowlby, britisk barnepsykiater og psykoanalytiker, kjent for sin teori om at følelsesmessig tilknytning til omsorgsgiver har fundamental betydning for barnets psykologiske utvikling. Bowlby lanserte begrepet separasjonsangst, som beskriver den redsel små barn fremviser når omsorgsgiver er ute av syne. Han observerte at mangel på tidlig tilknytning og/eller separasjon fra foreldre er direkte traumatisk for barn og kan føre til depresjon med håpløshet, apati og næringsvegring.

 

Teori:

Tilknytningsteorien ble utviklet av John Bowlby (1907?1990). Den er en utviklingspsykologisk teori som forklarer hvordan barnet knytter seg til foreldrene for å overleve og lære om hvordan verden fungerer. Barnets tilknytningsadferd er medfødt, det søker foreldrene gjennom gråt, smil og bevegelser. De samspills erfaringer barnet gjør med sine omsorgspersoner de første leveårene vil bli lagret i barnets hjerne som indre arbeidsmodeller av hvordan verden fungerer. Adskillelse fra foreldrene de første leveårene gir sterke reaksjoner og kan føre til at barnet utvikler utrygg tilknytning, noe som gir økt risiko for psykiske problemer.


Ut fra et mer relasjonelt perspektiv utviklet derfor John Bowlby en (1969) teori om at menneskebarn utvikler tilknytning i faser.

1.) Udiskriminert tilknytningsatferd (0-ca 3 mnd):
I den første fasen skiller ikke barnet mellom voksenpersoner, men ler, gråter, gurgler mot alle voksne for å få oppmerksomhet og vekke ”omsorgsinstinkter”.

Pre-tilknytning (ca 0-3 måneder) Barnet er opptatt av andre menneskers ansikter, følger dem med øynene og prøver å oppnå kontakt ved å smile, «snakke», gråte og så videre. Hensikten er å skape nærhet. Oppmerksomheten rettes mot de fleste mennesker som kommer i hennes vei, og hun har ennå ikke skapt seg noe hierarki eller preferanser utover det at det lukter melk hos mamma dersom hun ammer.

2)
Diskriminert tilknytningsatferd (3mnd+):
I den andre fasen som kommer etter ca tre måneder, retter barnet oppmerksomheten mer mot kjente omsorgspersoner enn fremmede. Barnet begynner å gjenkjenne mennesker, og retter tilknytningsatferden sin mer mot omsorgsgiverne. Vokaliserer, smiler og gråter mer til disse enn til
fremmede.

Tilknytning-under-dannelse (ca 3-7 måneder) Barnet har fortsatt ikke begynt å diskriminere, men etterhvert i denne fasen vil hun begynne å gjøre forskjell på folk. Noen får kanskje fler smil enn andre, mens andre igjen møter en heller kald skulder. Dette kan man også se i relasjonen med foreldrene/omsorgspersonene, og barnet retter gjerne mer oppmerksomhet mot den ene av dem, vanligvis mor. Hierarkiet er i ferd med å tre frem.

3) Tydelig tilknytningsatferd (ca 7-24 mnd):
I den tredje fasen, som finner sted når barnet er omtrent 7-8 måneder gammelt, knytter barnet sine første meningsfylte tilknytninger mot spesifikke foresatte.


Barnet utvikler mentale skjemaer for fremmede vs ikke-fremmede, og blir dermed mer engstelig ovenfor disse ukjente personene.

Barnet er selektiv i sin tilknytningsatferd, og tilknytningsatferden er svært tydelig. I denne alderen utvikles også en engstelighet ovenfor fremmede. Barnet blir stresset over det ukjente og kan begynne å gråte, og søke til omsorgspersonen. Dette skjer omtrent i 6-7 måneders alderen, og slutter omtrent i 18 måneders alderen.

Separasjonsangst (tydeligst ved ca 12 mnd). Alt dette henger sammen med den kognitive og motoriske utviklingen.  Da blir barnet blir stresset over å komme bort fra primær omsorghaveren. Dette stadiet gir seg ofte i 2-3 års alderen.

Ut ifra forskning mener professor i psykologi Lars Smith at barnet er mest sårbare for separasjon fra 12-18 måneder.

At barnet lærer seg å krabbe og gå er også viktig. Separasjonsangsten og den tydelige tilknytningsatferden hindrer at barnet flytter seg for langt unna omsorgsgiver.

Tilknytningsatferden til barnet gjør også at omsorgsgiveren ikke flytter seg for langt vekk fra barnet.

Etablert tilknytning (ca 7 måneder – 3-4 år) Nå reagerer barnet negativt på fremmede personer, og antas nå å ha etablert en genuin følelsesmessig binding til en bestemt person. Hun reagerer kanskje kraftig på adskillelser, med tilknytningsatferd som tidligere beskrevet. Her begynner hun også å benytte seg av både trygg base og trygg havn dersom situasjonen krever det, og hun er i stand til å danne tilknytning til flere personer. Likevel er det kanskje bare én som vil være hovedtilknytningspersonen.

Hvorfor er god tilknytning så viktig?

De første årene er viktige. Hvis barnet får anledning til dette, ser man ofte et bånd som styrkes og varer utover i livet.

At barnet knytter seg til en omsorgsgiver i barndommen, antas å ha en viktig funksjon for sosial, emosjonell og atferdsmessig utvikling.

I en rekke undersøkelser har en funnet at barn som er blitt klassifisert som trygt tilknyttet i spedbarnsalderen, senere har vist seg å ha en mer positiv utvikling på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle området. Omvendt er det påvist klare sammenhenger mellom en utrygg tilknytning i spedbarnsalderen og senere atferdsproblemer og utviklingsforstyrrelser (Belsky og Nezworsky 1988).

Den aller beste starten vi kan gi barna våre, er derfor å sørge for at denne første tilknytningen blir så stabil og trygg som overhodet mulig.

Trygg tilknytning og videre utvikling

Som sagt, den første tryggheten barnet opplever i tilknytningsrelasjonen har konsekvenser for barnets videre utvikling, i nære relasjoner senere i livet, i omsorg for egne barn, ved selvforståelse og psykisk helse (Ainsworth et al., 1978; Bowlby, 1994). Barn som etablerer en trygg tilknytning til sine omsorgspersoner utvikler en emosjonell kompetanse fordi disse barna kan bruke sine foreldre som en trygg base, både for utforskning og når de trenger støtte og omsorg. Barn som danner en utrygg tilknytning, vil være i risiko for å utvikle psykiske lidelser (Carr, 2006).

Det er en grunnleggende antakelse at trygg tilknytning kan fungere som en ”støtfanger” gjennom livet, som gjør oss sterkere i møte med kriser og utfordringer (Smith & Ulvund, 2004).

Dagrun Osnes, sykepleier med spesialutdanning i psykiatri.