Stråmannsretorikk, ammetåke og morsrelasjonen

Det er få personer her til lands vi har mer å takke for når det gjelder vår gode ammestatistikk, enn overlege dr. med. Gro Nylander. Det er derfor skammelig hvordan hun får gjennomgå i Aftenpostens artikkel "Gro Nylanders vedvarende ammetåke",02.08.2016.

Intet annet enn stråmannsretorikk kan en slik argumentasjon kalles. Løsrevne sitater rives ut av sin sammenheng, latterliggjøres, fordreies, for til slutt å konkludere med at den pensjonerte overlegen fremdeles befinner seg i ammetåka.

Er det fordi hun er kvinne, journalisten tillater seg å komme med en slik fornærmelse?

Hvorfor ikke etterstrebe en litt større grad av seriøsitet, og undersøke hva dagens internasjonale forskere faktisk sier om mor-barn relasjonen? Hvis vi for eksempel lytter til den amerikanske forskeren, dr. Allan N Schore, psykolog og hjerneforsker ved Univerity of California (UCLA),er han overhode ikke villig til å modere seg når det gjelder morskjærlighetens betydning for barnets hjerneutvikling i barnets første to leveår. Da han var på en snarvisitt i Oslo høsten 2014, skrev Aftenposten svært så positivt om hans forskning. Enda han hevder at utviklingen av barnets høyre hjernehalvdel, som skjer de første to årene, først og fremst skjer i sterk samhørighet med mors høyre hjernehalvdel, altså, en instinktiv, følelsesmessig, affektiv relasjon, hvor mor spiller hovedrollen.

Schores forskning på barnehjernen viser at barnet utvikler venstre hjernehalvdel litt senere. I denne fasen blir fars rolle av større betydning. Ja, slik jeg har forstått det, kan det se ut som om han faktisk har en «gunstigere» rolle enn mor, han blir i hvert fall svært betydningsfull for barnet i denne fasen (men uten at jeg likevel tror at barnet tåler lange fravær fra mor i denne fasen).

Dette er selvfølgelig bare et bittelite forsøk på (eller kanskje et desperat forsøk på) å gi en smakebit på hva som finnes av forskning der ute av barns hjerneutvikling de første leveårene. Grundig forskning på de aller minste må til før vi legger føringer og politiske retningslinjer som har så mye å si for den oppvoksende slekt.

En randomisert studie fra Universitetet i Wisconsin som har fulgt 570 barn og deres familier i over 20 år viste at stress i de to første leveårene førte til angst og psykiske plager kun hos jentene (til forskernes store overraskelse),når de var 14 og 18 år gamle.

Heldigvis tar vi i økende grad stress i småbarnsalderen mer på alvor. Likevel er det underlig hvordan politikerne har gått fram for å endre omsorgssituasjonen for de aller minste barna, uten noe forskning av betydning lagt til grunn, kun med utgangspunkt i et likelønns- og likestillingsbehov. Man vedtar en likestilt foreldrepermisjonsordning, som både viser seg å bli et tilbakeskritt for ammingen her til lands, samt høyst sannsynlig øke stressnivået i den lille babyen som plutselig ikke har rask tilgang til "puppen sin" (Da hjelper det dessverre ikke at pappa har like god omsorgsevne.)

Men så handler det altså ikke bare om pupp og morsmelk. Det handler om mor-barn dyaden, eller denne linken, samhørigheten mellom mors og barnets høyre hjernehalvdel, som dr. Allan N Schore klarer å beskrive så fantastisk mye bedre enn meg.

 Hvorfor ikke starte med å studere eksisterende forskning, lytte til aktuell kompetanse, istedenfor å argumentere med "stråmannsretorikk", latterliggjøre høyt kompetente mennesker (kvinner??) som igjen fører til at vi graver vår egen grav.

Like lite som vi kan hevde at høyre hjernehalvdel er viktigere enn venstre, vil jeg hevde at mor er viktigere enn far. Men alt (eller begge) til sin tid. I denne første tiden, hvor barnet er så emosjonelt knyttet til mors kropp og mors bryst, som kilde til både trøst og ernæring, må det være lov å si at dette er tiden for mor-barn dyaden. Hvor fars viktige rolle er å hegne om denne dyaden, og elske mor og barn, avlaste mor, så hun makter denne ufattelige rollen hun plutselig befinner seg i. Og selvfølgelig knytter også far bånd til barnet fra fødselen, far endrer seg også fysisk med lavere testoseronnivå, selv om hans «storhetstid» ifølge Schore kommer noe senere.

Etter flere timers dyptpløyende forelesning i Oslo, september 2014, ble det stilt flere spørsmål i etterkant til denne garvede forskeren, Schore, som er sitert over 14000 ganger i vitenskapelig litteratur.

På et spørsmål om hvor tidlig det er forsvarlig for mor å gjennoppta arbeidet sitt, svarer han stille:

"Children need a right brain"

 Laila Fresjarå Foldvik

 Forfatter av "Det stille mammaopprøret"