Hvorfor ikke dele likt?

Av Laila Fresjarå Foldvik

Har du hørt dette før?

Jeg har hørt det mange ganger! Far har jo like god omsorgsevne som mor. Hvorfor skal man ikke da dele foreldrepermisjonen likt?

Ja hvorfor ikke egentlig? Er ikke pappa like god på å skifte bleier og trøste babyer som mamma?

Før jeg svarer på det, skal vi se hva barnets første levemåneder handler om. 

Selvsagt handler det om mating og bleieskift. Og søvn. Er barnet heldig får det pupp. Barnet er utstyrt med evnen til å si ifra til omgivelsene sine når det trenger noe.

Vi vet alle at mor har en sentral rolle i babyens liv fra starten av, akkurat som hun har vært svært sentral helt fra det lille barnet ble unnfanget.

Dersom barnet ammes, er det selvsagt at mor må være mye sammen med barnet fra starten av. Vi vet jo hvor mye barnet vokser det første leveåret, og tulle med spedbarns ernæring, det gjør man jo bare ikke.

Det mange ikke er klar over, er at mors fysiske nærvær er like viktig for barnets vekst og utvikling, som selve næringsinnholdet i morsmelken. Nyere forskning har vist oss at barnet er spesielt avhengig av denne tette kontakten med mor, for å utvikle sin høyre hjernehalvdel. Vi vet jo at hjernen dobler sin størrelse i løpet av det første leveårene.

Det nye er at vi nå vet at både mors og barnets hjerne, eller høyre hjernehalvdeler knyttes sammen. Dette kan man blant annet se ved en økning av den grå substansen i mors hjerne. Derfor handler mye av kontakten mellom mor og barn om en instinktivt kontakt, basert på følelser, mer enn intellektuell kontakt.

Den høyre hjernehalvdelen er ansvarlig for de instinktive funksjonene, og det er i tiden hvor denne hjernehalvdelen utvikler seg, at grunnleggende funskjoner som empati, tillit og evne til å knytte seg til noen, legges. Ja, professor Allan Schore mener til og med at livslykke handler om en best mulig utvikling av høyre hjernehalvdel de første to leveårene.

http://www.lailafoldvik.com/userpages/images/magnify.cur), pointer;">

Men har ikke far en like stor evne til å gjøre barnet lykkelig som mor???

Jo, det kan han.

Men da må han være barnets primære omsorgsgiver, eller hovedtilknytningspersonen.

Meg bekjent, er det kun gjort en forskningsbasert undersøkelse på om far kan ha en like tett tilknytning til barnet som mor. Dette forsøket ble gjort blant homofile fedre. Det viste seg da at den av fedrene som definerte seg som den primære omsorgsgiveren, fikk samme endringer i hjernens grå substans, som mødre vanligvis får. Trolig må det mer forskning til for å kunne slå dette fast med sikkerhet.

Sakens kjerne er likevel den at de aller fleste babyer får denne spesielle, livsnødvendige tilknytningen til mor rett etter fødselen. Denne instinktive, symbiotiske kontakten er altså helt nødvendig for utvikling av barnets høyre hjernehalvdel. Barnet er derfor helt avhengig av tett og kontinuerlig kontakt med mor. Det takler svært dårlig en kortere eller lengre adskillelse. Baby er så avhengig av denne hyppige, instinktive kontakten med mor, at det vil utskille farlige stresshormoner dersom det blir utsatt for dennes fravær. Det kan derfor se ut til at mors fravær kan være like skadelig for et spedbarn, som annen form for mishandling, som skaper stress.

http://www.lailafoldvik.com/userpages/images/magnify.cur), pointer;">

Det er det samme hormonet, oksytosin, eller kjærlighetshormonet, som "limer" mor og barn sammen i denne symbiosen, eller "dyaden"som den også kalles, som også "limer" en mann og en kvinne som elsker hverandre sammen.

Har du noengang vært så forelsket i kjæresten din, at en adskillelse føles helt umulig å takle? Nettopp slik opplever babyen din det, når du holder det i armene dine, eller legger det til brystet. det føler seg, og det ER helt avhengig av ditt fysiske og kjærlige nærvær.

Far er selvfølgelig ikke fullstendig utenfor denne kjærlighetsenheten. Han skal også knytte seg til barnet. Han er forhåpentligvis den viktigste tilknytningspersonen etter mor (i barnets "tilknytningshierarki"), og får en uerstattelig rolle når barnet skal utvikle sin venstre hjernehalvdel. For å kunne fungere i denne rollen, er det viktig at en tett relasjon bygges fra starten av, med masse kos, byssing og bæring. Men, jeg gjentar igjen; samme hvor god omsorgsevne han har, samme hvor mye tid han bruker med baby, så kan han ikke ta over mors plass i babys liv. Med mindre han da har vært babys primære omsorgsgiver fra starten av. Begge er livsnødvendige for babys hjerneutvikling. Men de har hver sin "storhetstid". Babyen må derfor selv få styre utviklingen.

Jeg er derfor skremt over at vi bor i et land hvor myndighetene har lagt opp til et løp for alle norske spedbarn, kun ut ifra likestillingsinteresser og uten å lytte til den nyeste forskningen på områder som har med barns hjerneutvikling å gjøre.

Tenk om vi først kunne satt oss inn i spedbarns utvikling og behov, deretter se på likestillingens plass i det hele. Dersom hovedpoenget er at mødre og fedre skal være like mye borte fra arbeidslivet når man får barn, så hadde vi kanskje endt opp med en toårs foreldrepermisjon, med ett år til mor og ett år til far. Selvsagt ikke uten å gjøre grundige studier, ikke bare av kjønns-og likestillingsforskere. Her må først og fremst nevrobiologer, nevropsykiatere og utviklingspsykologer komme til ordet.

Så kanskje vi på sikt får ungdommen ut i jobb etter fullført skolegang, og kan finansiere det en slik foreldrepermisjon koster med et kraftig kutt i NAV...