Bokanmeldelse: «Det stille mammaopprøret».

Anmelt av Linda Cathrine Hagen: 

I vinterferien hvor jeg hadde litt tid, fikk jeg endelig lest boken «Det stille mammaopprøret» som er skrevet av 5-barnsmor Laila F. Foldvik.

DSC_0726

 

 

 

 

 

 

 

 Egentlig burde jeg ha skrevet en anmeldelse etter hvert kapittel i boken, for det var så bra og ga meg så mye innsikt og informasjon om barns behov for tilknytning, også om hennes erfaringer som mor i Frankrike og hvor store forskjeller det er i oppfatningen av hvordan man behandler barn i Frankrike og her i Norge.

Laila har gjort grundige undersøkelser iform av bøker og forskning hun har lest opp igjennom årene, og som hun har knyttet opp imot sine egne morsinnstinkter og erfaringer.

Jeg har selv 7 barn og har alltid holdt dem tett til meg, både i form av samsoving, vært hjemme med dem og opplevd dagene med dem. Jeg visste ikke noe om tilknytning når jeg bestemte meg for dette. Jeg var 20 år da jeg fikk mitt første barn. Det å være hjemme med barn var noe som var helt selvsagt for meg og var noe jeg virkelig ønsket mer enn noe annet.

Da jeg leste boken, tenkte jeg noen ganger: «Må man virkelig skrive en bok om dette? Om at barn trenger å være nær moren sin? Hvem vet ikke det, eller hvem vil ikke det? Det er da oppe i dagen at det er en selvfølge at små barn ikke har godt av lange avbrekk fra moren som har båret det i magen og som ammer. Barnet trenger jo denne tryggheten i lang lang tid etter at det er født. (Moren eller den foretrukne hovedomsorgpersonen kan også være en annen enn moren, dette forklarer Laila veldig fint i boken, men siden det som oftest er moren, så bruker hun moren i dette bildet)

Jeg har selv fått erfare at dette ikke er en selvfølge i dag. Og da tenker jeg ikke på at ikke alle mødre skjønner dette, for det tror jeg de fleste gjør. Jeg tenker på alle forventningene som er satt av f.eks. politikere som sier at barn har best av å være i barnehage og at det ikke er like verdifullt å være hjemme med barn som å jobbe (Inga-Marte Torkildsen sa det siste). Laila Fresjarå Foldvik nevner også andre uttalelser i boken sin.

Denne boken er skrevet utifra barnets behov og tar overhodet ikke hensyn til politisk korrekthet. Jeg føler også at det faktisk foregår et stille mammaopprør rundt omkring.
Det virker som om flere og flere tar forskningen om barn og stress mer på alvor, også forskning og kunnskap om tilknytning. Jeg registrerer at flere og flere velger å utsette barnehagestarten og noen velger å være hjemme for barna sine i flere år. Om du venter barn eller har barn, så anbefaler jeg å lese denne boken, for å tilegne deg kunnskap om hva små barn trenger mest av alt.

Det var en fryd for meg å lese denne boken. Jeg har ikke alltid kunnet forklare hva jeg tenker, føler og mener om at jeg har valgt å være hjemme med barna, da spesielt når de er helt små. Men boken gikk rett i hjertet på meg og det som har hengt som løse tråder ble samlet og brikkene falt på plass.

Dette er en viktig bok da den, som sagt, handler om barnets behov, og overhodet ikke tar hensyn til likestilling og politisk korrekthet. Barnets behov må komme først og ikke havne i skyggen av likestilling og politisk korrekthet. Det er nesten synd å si det, men å skrive en politisk ukorrekt bok er ganske modig egentlig, derfor synes jeg dette er veldig bra gjort av Laila Fresjarå Foldvik.

Kapittelet «Hva med far?» er helt utrolig bra. Laila forteller hvorfor far er så viktig. Han står på ingen måte på sidelinjen for mor, men han komme mer og mer inn på banen som barnets helt etter hvert. Siden jeg har egen erfaring på dette området med at jeg har både små og litt større barn, så kan jeg skrive under på det. Det hun sier om fars rolle stemmer på en prikk ifølge våre erfaringer. Fedre er uvurderlig og er av enorm betydning. Mor og far utfyller hverandre på en unik og fantastisk måte. Dette kapittelet spesielt, er noe som alle fedre bør lese for å få en bedre forståelse av sin rolle og det kan leses som en hyllest og motivasjon av farsrollen.

Kjære Laila Fresjarå Foldvik, takk for at du skrev denne boken!
Måtte den havne på alle barselavdelinger, helsestasjoner og i alle småbarnshjem!

Linda