FEBER!

I dag fikk jeg følgende beskjed på mail og sms fra barnehagen hvor min datter går:

”Vi opplever nå flere barn som har opp imot 40 i feber. Noen blir sendt i barnehagen og har fått febernedsettende før de kommer. Vi oppfordrer dere til å ha barna hjemme og la de bli friske. Sender med skriv om når barnet bør være hjemme fra barnehagen”. Javel....

 

Ikke første gang: Jeg har fått samme melding fra barnehagen før, tror det også har vært ved juletider når sykdom ofte herjer. Ved juletider har jeg også mest å gjøre på jobben. Mannen min har også det. Jeg tenker mange har det slik og at det passer dårlig med syke barn i desember for de fleste. Hvis det er smittsomme sykdommer, blir man gjerne syk selv. Eller man blir så sliten av å være våken om natta når barnet sover urolig, våkner, skifte på senga etter oppkast, vaske barnet og skifte på det, ofte flere ganger i løpet av natta. Da er det uforsvarlig å kjøre bil neste dag. Man er ikke helt observant. Det er heller ikke lett å utføre sine arbeidsoppgaver, for enkelte kan det også være uforsvarlig. 

Men man vil likevel yte på arbeidsplassen. De fleste har høy terskel for ikke å gå på jobb. Det kan skape store problemer når man er borte fra jobb. Man kan bli kjeftet opp av sjefen hvis man er borte og ting ikke går sin vante gang på arbeidsplassen. Jeg har også stor tro på menneskets iboende vilje til å stille opp for at det ikke skal bli problemer, at man ikke skal skape problemer for andre, for eksempel på arbeidsplassen. Jeg skjønner at vi den siste tiden har fått mange bøker om morsrollen. Jeg skjønner at det måtte komme en bok med tittelen: Beklager, jeg må være mamma. Den er skrevet av Karianne Gamkinn og er en av mammabøkene jeg skal lese i julen.

Jeg skjønner at det kommer syke barn i barnehagen, og det er kjempebra at barnehagen sier i fra! Men tenk om dette hadde vært en avisoverskrift:

Barn med 40 i feber i barnehagen!

Nå i desember leverer foreldre sine febersyke barn i barnehagen. Så hadde det kommet en avisartikkel om det, om hvorfor foreldrene gjør det. Alle foreldre ønsker det beste for barna sine, men de fleste foreldre tror jeg er i skvis mellom arbeidsliv og omsorg for barna sine enkelte ganger. Det trengs avisartikler og litteratur om dette, for det trengs en holdningsendring fra arbeidslivet. Arbeidsgivere må vise større respekt og forståelse for syke barn. Det må de også gjøre for syke foreldre som er arbeidstakere.

Jeg havnet på sykehus i forrige uke. Jeg hadde alle symptomer på hjerteinfarkt. Det ga meg en tankevekker. Man presser seg og presser seg til kroppen sier fra om at det er nok. Jeg hadde vært sliten lenge. En tid før dette holdt jeg på å besvime på Sørlandssenteret. Jeg skulle treffe min familie, vi skulle kose oss med pizza med tante og onkel. Jeg skulle bare på toalettet med min datter før vi møtte dem. Der sank jeg sammen. Jeg måtte legge meg på det skitne dogulvet for ikke å bli borte. Jeg måtte berolige min datter om at jeg bare var trøtt. Jeg prøvde å sende en sms til mannen min, om at han måtte komme, og jeg lurte på hvorfor han ikke kom. Jeg var for omtåket til å merke at jeg hadde ikke trykket på send-knappen. Jeg kom meg etter hvert på det møkkete dogulvet. Til slutt kunne vi rusle ut.

Det føltes ille, og det oppleves ille å skrive om det. Men noen må snakke høyt om dette, ellers hardner arbeidslivet enda mer til. Det blir mindre og mindre rom for foreldrerollen, og hvem skal ivareta barna da? Kanskje noen vil foreslå sykesal i barnehagen? Hvem vet?

Jeg har vært hjemme etter at jeg havnet på sykehuset. Smertene begynner å slippe taket. Legene mente det var stressrelaterte smerter. Jeg så God morgen, Norge her om dagen og en psykolog uttalte seg om alt presset og stresset vi kjenner på i desember. For utenom å være en måned med mye sykdom, ofte ekstra mye som skal gjøres på jobb, så er det jo også måneden da man forbereder jula og skal delta på alle juleavslutningene og julearrangementene. En far som hadde vært med på mange dugnader hadde bakt kake og skrevet Drit og dra med sirlig skrift på kaka etter sin 8. kake til et arrangement. Han var lei av å bake til tilstelningene. Psykologen mente at det totale presset folk var utsatt for, kunne gjøre dem syke. Jeg kjente meg igjen.

Etter alle disse ekle virkelighetsbeskrivelsene, er jeg glad for at Morsrolleorganisasjonen Tid for barn finnes, at jeg er en av mødrene som har vært med på å danne den. Jeg er glad for å bruke min stemme til å kunne protestere mot utviklingen!