Hele grunnlaget for tilknytning og trygghet skapes de første seks årene i et barns liv. Og jeg mener den tiden bør tilbringes mye mer med foreldrene (gjerne far) enn hva samfunnet peiler oss inn på nå. Jeg er ikke imot barnehager, det finnes mange bra pedagoger og ikke-pedagoger, mye livslærdom, grunnlag for sosialisering, lek og "allmenndannelse" i de gode. Men det finnes også mye midlertidige lokaler, gjennomtrekk av personale, altfor store grupper og småbarn som ikke blir sett på den måten de bør, så tidlig i livet. Og det finnes mange deppa foreldre som ikke er klare for å levere fra seg poden så raskt etter fødsel.

Men samfunnsutviklingen forteller at vi ikke er bra nok. Institusjon fra ett år er det eneste saliggjørende. For noe tull! Ingen skal fortelle meg at en motivert forelder er dårligere skikket til å ta seg av eget barn, enn en tilfeldig barnehageungdom, som bare er innom et halvår fordi hun EGENTLIG skal samle inn penger for å ta forberedende på Bali. Den første tiden trenger babyen (småbarnet) bare å knytte seg til foreldre, sosialisere i det naturlige miljøet som er rundt familien, og ingen mer pedagogikk enn vanlig ting man får i et hjem.

(Så finnes det selvsagt barn som ikke stimuleres bra nok eller lever i dysfunskjonelle konstruksjoner der tidlig barnehage er gull. Kanskje redningen. Men da må de fanges opp på helsestasjonen eller via andre ordninger. Du gipser ikke beina til alle i første klasse fordi Petter har brukket beinet).

Mine barn begynnte i barnehage da de var tre år. Før det var vi hjemme sammen. Men vi var ikke bare hjemme; vi gikk på biblioteket, i parken, på teater, vi svømte ,dro på cafe, besøkte åpen barnehage og sosialiserte med både barn og voksne. For oss var det en perfekt start på livet.

Det er enkelt å minimere mitt valg til å handle om at jeg var heldig. Vi hadde økonomi til det, så det er "lett for meg å si". Ja, jeg vet. Jeg har vært kjempepriviligert. Men det er nettopp det jeg kjemper for, at det ikke skal handle om økonomi. Eller å være heldigstilt. At det ikke skal ende ut i et spm om man har råd el ikke, men at det blir et reel valgmulighet. For alle. Som vil. Og legg merke til at jeg sier MULIGHET. Jeg mener ikke tvang. De som ønsker, vil eller mener at det er bedre med barnehage kan fortsette med det. Men skal jeg tro folk, er det mange som hadde valgt annerledes om de hadde kunnet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått kommentarer fra mødre som "Så heldig du er som har mulighet". Ja vi hadde økonomi, men jeg "ofret" noe jeg også. (Eller investerte som jeg kaller det). Jeg droppa å bygge karriere i 10 år, så jeg begynte på en måte på scratch, folk sto ikke å skrapa på døra etter konserter, for å si det sånn. For meg handler det om en holdning. Jeg hadde hatt samme oppfatning om jeg ikke hadde hatt samme mulighet. Slik er det nok for mange.

Og så handler det jo også om prioritering. For jeg har venner som nesten ikke har inntekt. Som spikker knapper av nedfallsgran og er selvforsynt med alt for å ha råd til å ikke sette barna i institusjon de første årene. Akkurat da separasjonsangtsten slår til værst. Jeg har venner som hadde hatt mulighet, om de droppet en ferie eller to og jeg har venner som ikke hadde behøvd å jobbe en dag til, men som vil jobbe, som ikke orker å være hjemme med et lite barn mer enn de obligatoriske 9 månedene. Det finnes også venner som mener det er viktig med et pedagogisk opplegg fra babyalder og det på et nivå de ikke kan gi selv. Om mormor tilbyr seg å ha barnet to dager i uken, er de redd for at hun ikke skal kunne stimulere babyen nok. Jeg sier baby. For mange har ikke fylt er år ennå.

Og dem om det. Men det finnes mange som tror som meg, som ikke har økonomisk mulighet. Og for disse barna, kunne jeg ønske regjeringen kunne komme opp med et reelt aternativ. Slik at man kan likestille mulighetene og folk kan ta selvstendige valg. Foreldrelønn med pensjonspoeng, feks. Det vil frigjøre endel plasser til de som vil ha, og det er ikke slik at alle ville vært hjemme unasett, så kvinnesakskvinnene og de som er mest opptatt av samfunnsøkonomi behøver ikke være livredde. Det finnes nok folk som vil velge jobb først uansett.

Men jeg tror det er på tide å tenke nytt. En gang til. Det er alltid på tide å tenke nytt. Aldri har vi hatt så mye ensomhet og psykiske problemer bla både voksne barn og ungdom. Vi lever jo snart hele livet i hver våre institusjoner (barnehage, skole, jobb). Det kan jo hende at stress og press og mas helt fra babystadiet skaper unødig uro i oss. Jeg vet ikke. Jeg bare spekulerer. Men jeg tror hva jeg tror.

Et lite kunstverk

Ibsen, baby, du får ha meg unnskyldt

for dine ord var vakre først

dine kvinner har vært store

men nå er en liten aller størst

Hennes ord er ikke mange

Og kanskje du vil bli litt sur

Men når hun pludrer slik i fanget

Da kaller jeg det verdenslitteratur

Mozart kjære deg, jeg må beklage

Du er fortsatt et geni

Du kan gråte symfonier

men hun ler en liten symfoni

Du vil riste hardt på hodet

og feie alt av som kolikk

Men hun kan gurgle fram en knirke-odé

Slik at det blir vidunderlig musikk

Hei Monét, du eide sommerlyset

og fargene, slik tenkte jeg

Jeg dro til Paris på gallerier;

Å se på henne nå er nok for meg

Kjærlighet gjør ikke blind, jeg lover

jeg ser lyset nå, hver kveld

Hun ligger her i kurven sin og sover

Og er et lite kunstverk i seg selv



Utskritftsvennlig versjon

-