Hva om mitt og tusenvis av andre kvinners syn på likestilling, er noe annerledes ?
Vi lever i verdens rikeste land, men fattige er vi, fordi materialismen har tatt oss. Kjærlighet, nærhet, varme, medfølelse, tilstedeværelse og forståelse forsvinner fordi økonomi alltid står på dagsordenen. Og jeg føler skam over å ha ett ønske over å gå hjemme. Fordi jeg vil bli ansett som lat, eller unnasluntrer. Jeg er slett ikke lat, bare ikke motivert for noe annet enn den perfekte jobben: morsrollen.
Jeg er en heldig kvinne, som har jobb, hjem, hund, familie og mat på bordet. Ikke noe jeg savner, ikke noe jeg mangler. Ikke noe annet enn friheten til å velge om jeg skal få være hjemme med mitt eget barn frem til han begynner på skolen. Hjertet mitt brøler til alle politikere som vil ha meg ut i jobb, hjerte mitt brøler fordi vi ville aldri fått økonomien til å gå rundt om jeg ikke jobber til tross for at vi hverken har stort hus eller fancy bil. Hjertet mitt brøler fordi han MÅ i barnehage før han blir 1 år. Hjertet mitt blør fordi jeg skal bruke 1925 timer i året på en annen jobb.

Det er ikke likestilling før kvinner får lønn for å gå hjemme med sine barn til skolealder. Det er ikke likestilling før kvinner kan få valget om de skal jobbe hjemme eller ute. Før i tiden ble kvinner sett ned på om de gikk i jobb, i dag blir vi sett ned på om vi velger barna våre og hjemmet vårt. Likestilling er blitt ett ord som i Norge handler om penger og kjønnsorganer.
Har dere tenkt på alle de dyre sykemeldingene dere slipper fordi kvinner ikke sliter seg ut? Alle skilsmissene systemet sparer penger på fordi det med blir ett mer harmonisk hjem?

Det som sliter mest er den konstante dårlige samvittigheten. 
Og jeg stiller dere spørsmålet: Hvorfor kan en barnehageansatt få lønn for å passe mitt barn? En jobb som fra naturens side er min.
Mitt livs viktigste stilling.

Siv Kristin.



Utskritftsvennlig versjon

-